Det hele startet med at Sverre Indris Joner reiste til Cuba i 1985 for å studere cubansk musikk.
Året etter landet Sergio Gonzalez på norsk jord. Salsabandet La Descarga så dagens lys året etter det igjen. Med bandet Tango for 3 utviklet Joner en pussig forkjærlighet for kontrafaktsk musikkhistorie – eller; å plante om musikk der den slett ikke hører hjemme. Men dette kunne da gjøres med salsa også? Veien fra Grieg & Brahms til Bendiksen og Book-Jensen var en logisk konsekvens. Så med følgende hypoteser for øyet ble repertoaret valgt fra NRKs platearkiv.
Hva hvis vi en dag våknet og oppdaget at Norge plutselig lå i Karibien?
Hva ville skjedd hvis man tok dagens og gårsdagens norske populærmusikk, og flyttet den i tid og sted?
Hva hvis f.eks. Lynni Treekrem eller Marius Müller forsvant i en tidsmaskin som dukker opp i 1950, i øvingsrommet til den legendariske, cubanske pianisten Peruchin?
Hva hvis den karibiske øya St. Croix ikke ble solgt av Danmark/Norge til USA, men ble målet for norsk imigrasjon?
Så mange spørsmål, så få svar! Men fantasien var ubønnhørlig satt i sving – og resultatet er å høre på CD….
Første CD ble hetende “¡Que viva Noruega!” – leve Norge! – som er direkte sitat fra Sergios ryggradsrefleks når han husker alt han ikke lengter etter på Cuba…
Album nummer to har fått tittelen er ”¡Ay Caramba!” – som vel best oversettes med ”Søren klype!”, ”Jøye meg!” eller ”Fillern” – altså et kraftløst kraftutrykk. Litt høflig banning blandt dannede mennesker. Noe som man kanskje kan anta vil være en reaksjon når lytteren oppdager hvilken låt de egentlig hører på?
Forskningsprosjektet til Sverre Indris Joner, om å flytte store norske hits og landeplager i tid og sted var så vellykket at vi nå er klare for runde nummer 2! ”Extreme makeover” eller ”Pimp my song” er en beskeftigelse arrangør Joner har bedrevet lenge i Tango for 3 og for f.eks. Munchner Rundfunk Orchester (Classic meets Cuba). Men nå i Hovedøen Social Club går han med sine medmusikanter i dybden. Dette blir som en saltomortale med halvsleng og skru utført fullstendig uanstrengt. Den tilsynelatende lettbente & slentrende fusjonen på plata er resultat av laserpresisjon og stor kunnskap. Hovedøen Social Club prøver ikke å være morsomme. Dette er seriøs musisering hvor humoren er en synergieffekt. Sjarmklump og vokalist Sergio Gonzalez´ norsk blir ikke korrigert mer enn at det akkurat er mulig å forstå hva han synger. Resten er hans ærlige forsøk på å tolke sangene. Nettopp derfor trekker lyttere på smilebåndet. Det absurde og overraskende ved de musikalske sammesmeltningene gjør det tilgjengelig. Særlig når det svinger upåklagelig…
Om sangene på ”¡Ay Caramba!”
Livet er for kjipt – Pilón, en rytme Chepin Choven og Pacho Alonso gjorde populær på 50 & 60 tallets Cuba. Spesielt fornøyd er bandet med wailingen mot slutten – et livsbejaende sangutbrudd hvor påstanden om hvor kjipt livet er blir ekstra postmoderne (les: lite troverdig).
Voi voi – Salsa med innslag av bomba & pachanga. For den salsa-dansekyndige inviterer det til variasjon, for den menige er det kanskje ikke anvendelig informasjon, men det er en typisk variasjonsbredde som bor i genren. Tekstlig var dette en hard nøtt for Sergio, siden sangens innhold ikke akkurat er noe som inviterer til tekstimprovisasjon. Men sluttakkorden er en herlig liten overraskelse!
En båt med bananer – Guaracha med innslag av songo. Guaracha var den raskeste son/salsa varianten i tidligere tider dansemusikk på Cuba. Guarachar betyr da også å ha det gøy! Det er alltid utfordring å få en vals (3/4) til å fungere i 4/4. Enten blir grunnpulsen langt høyere eller lavere enn originalen. Derfor valgte man at det skulle gå unna! For den som vet hva det innebærer; at låta går i 3-2 clave skaper en anderledes og spenstig rytmikk som kler at det går såpass fort.
Romeo – Merengue. Dette går vel strengt tatt enda fortere, men siden rytmemønstrene er mindre synkopert (les: skeiv) flyter det mere av gårde. Rytme fra Den Dominikanske Republikk. Instrumentet guiro (laget av kalabas/brødfrukt) byttes her ut med power-utgaven i metall – guira. Å bruke trekkspill er vanlig i denne tradisjonelle merengueformen ”Pambincha´o” eller ”Perrico Ripiáo” som ikke engang er verd å forsøke å oversette. Tekstens innhold er i overkant relevant for en del ”latin lovers” som er mere uimotståelig i egne øyne enn i andres…
Hva var livet uten deg – Danzón. Den eldste musikkformen som stadig er i bruk i cubansk populærmusikk. Den stammer faktisk fra engelsk middelalder/renesanse som Countrydance, kom fra Frankrike (Contredance) via Haiti til Guantanamo-området (Oriente) på slutten av 1800-tallet og ble hetende Contradanza. Det ble fort den dominerende musikkformen. En avart, Contradanza Habanera, ble senere en del av Argentinas tango og re-eksportert tilbake til Europa som Habanera (jfr Bizet – Carmen m.m.)
At de eldre norske sangene kler så motstandsløst å bli kledd om, skriver seg nok fra at strukturen i cubansk og norsk/europeisk populærmusikk var nærmere hverandre jo lenger tilbake man går.
Den du veit – salsa/timba. Den nyeste låta får den nyeste innpakningen. Timba-elementet høres særlig i pianofiguren mot slutten. Timba er en nyere variant hvor son/salsa er blandet med RnB, funk og soul. De rytmiske figurene blir mer og mer intrikate og flere og flere instrumenter oppfører seg mer som en tromme (jfr funkens opprinnelse). Kanskje ikke grenseløst tydelig i denne låta men likevel hjertelig tilstede. At rockelåter ender opp i lave tempi når det oversettes til cubanske rytmer er et evig dilemma. Derfor er det gull verd å ha kompet Carlos og Pepe som svinger i alle tempi!
Jeg blir så glad når solen skinner – Plena. Plena er en av de tradisjonelle rytmene fra Puerto Rico. Spilles egentlig på rammetrommer kalt Pandereta, men de lyder ikke helt ulikt congas, så det fikk stå sin prøve. Så da krydres det heller med noen batá-trommer for å gi det litt tyngde. Som Merengue, en rytme som er enklere og mere på nedslagene (altså mindre synkopert…) Den unisone syngestilen i koret (her kalt ”la cancha” som betyr fotballpublikummet) gir litt av gatepreget som var ønsket.
En natt forbi – Guajira. Alle kjenner Guajira guantanamera, Joseito Fernandez´ gamle hit som egentlig representerer en hel genre med improviserte tekster over et akkordskjema. Hans genistrek var å sitere nasjonalpoeten José Martí i teksten. (Deretter kom Peter Seeger og gjorde den til en verdenshit.) Etter hvert begynte selvstendige låter å lages i samme mønster, ofte lange fortellinger i moll med klagende, melankolsk innhold. Ingen dårlig kombinasjon med Eggum med andre ord…
En artig anekdote er hvor navnet ”guajira” kommer fra: Guajiro er navnet på bondebefolkningen i Oriente-provinsen. I likhet med ordet Gringo (som var ”Green go!” – altså en oppfordring til amerikanske grønnkledte soldater om å stikke av…) var dette en betegnelse som visst nok også stammer fra at amerikanerne. Etter løsrivelseskrigen fra Spania var de åpenbart imponert over cubanernes kampvilje og kalte dem ”War-hero”. Uttalt med sedvanlig cubansk engelskuttale blir det ”Guajiro”. Så vet man det!
En liten gyllen ring – chachacha med innslag av danzón. Chachacha oppstod på 50-tallet fra Danzón-genren etter at det ble vanlig å legge en ”groove-del” på slutten av en sonatesats-form – som Danzón opprinnelig hadde. Groovedelen ble til hele låta og danserne elsket det. Slepingen av føttene på de små raske skrittene, som gjør at vanlig Son-dans kan settes ned i tempo til denne musikken, produserte rett og slett lyden ”chachacha”. Dermed var navnet en realitet. Trompeten siterer mot slutten av denne låta en blanding av ”Tea for two” og den cubanske ”Juan pesca´o”, noe som er en vanlig tradisjon ved improvisasjon i cubansk musikk.
Hvis jeg fikk være sola di – Vallenato (med innslag av salsa). Typisk colombiansk rytme med tromma ”caja vallenata” som signaturlyd. Og guira/guiro heter her ”guacharaca” – en upraktisk liten riflet bambuspinne som må holdes ca. som fiolin i mangel av håndtak-patent. Trekkspillet burde tradisjonelt, som i merengue, vært en torader, men et dirrende ustemt pianotrekkspill gjør nytten her.
Lykken er – Latinjazz/Abakuá. Det finnes på Cuba et vell av forskjellige bruksområder for rytmer i 6/8-dels takt. Dette er latinjazz inspirert av både Abakuá og andre afrocubanske tradisjoner. Takket være katolisismens mange helgener har religioner fra Afrika som Abakuá og Santería (Yoruba) m.m. overlevet over 400 år med koloni- og slavetid på Cuba. Synkretisme, eller en tynn hinne kristendom utenpå afrikanske panteitiske religioner, er mye av forklaringen på Cubas kulturelle rikdom.